Et sted må grensa gå

Av
DEL

MeningerOnsdag 6. mars arrangerer vi i De Grønne åpent folkemøte i Storsalen på Årbogen Idrettspark. Bakgrunnen for møtet er den usikre politiske fremtiden til steinbruddet på Årbogen – og hva den kommende kommuneplanen kan bety for både mennesker og dyr i lokalmiljøet og den generelle utviklingen av marka og naturmangfoldet.

For ett år siden fikk entreprenøren som var interessert i å gjenåpne steinbruddet beskjed om at Teknisk utvalg i Nedre Eiker enstemmig sa nei til gjenåpning. Steinbruddet er i kommuneplanens arealdel regulert til næring, og området var sist i drift fram til 1999. Selv om lokalpolitikerne sa nei til gjenåpning for ett år siden, er det et åpent spørsmål hva som skjer når Nedre Eiker blir en del av den nye storkommunen.

Siden 1999 har kommunen solgt boligtomter for å utvide boligfeltet Langløkka, 177 meter fra steinbruddet. Langeløkka har blitt et populært, trivelig og trygt nabolag for småbarnsfamilier og naturelskere. En av hovedårsakene til at mange kjøpte hus her var naturlig nok fred, og nærhet til marka. Gjenopptatt drift av steinbruddet vil redusere idyllen for mange som bor i nærheten. De kan oppleve stort fall i boligverdi, og det som var et fredelig hjørne av bygda vil bli overdøvet av anleggsstøy. Det blir ikke lenger like trygt å sende ungene ut i hundremetersskogen for å leke. Og vi vil oppleve enda et inngrep i marka – som stadig krymper. Med en allerede tungt belastet vei, vil det gå tungtrafikk opp og ned Stenseth-bakkene i årevis framover – rett ved skole og barnehage. Entreprenør som ønsket å søke om å gjenåpne Eiker pukkverk i 2017 har heller ikke klart å legge fram rapporter som viser at de vil holde seg innenfor grenseverdier for støy, støv og forurensning ved en eventuell gjenåpning.

Steinbruddet er i seg selv en enkeltstående sak, men føyer seg samtidig inn i en større helhet som handler om hvordan vi forvalter marka – eller, rettere sagt, hvordan norske politikere ofte lar være å gjøre det på en ansvarsfull måte.

Den manglende politiske bevisstheten rundt markagrense kan sammenlignes med gutten som skal lage julepresang i den gamle Prøysen-sangen. Han sager, høvler og jevner litt og litt på hvert bordbein for å få det perfekt. Til slutt er det bare ei spekefjøl igjen. Men i motsetning til ei treplate så går det ikke an å spikre på nye bein når marka er borte.

I 2009 ble Markaloven vedtatt, som sikrer absolutte grenser for hvor det er lov å gjøre inngrep i marka, med unntak for landbruk. Dessverre inkluderer ikke Markaloven områder lenger vest enn Lier. «Markagrensa» i Drammen og Nedre Eiker er i realiteten en løs krittstrek som det er opp til enhver folkevalgt forsamling å omgjøre. Vi har heller ingen styring over om andre kommuner velger å bygge ned marka fra «baksiden».

Den forrige kommuneplanen i Drammen satte marka ved Konnerud og Røysjømarka under sterkt press. Det samme skjer i hele Norge. 12. mars skal også Stortinget stemme over om regjeringen enklere skal kunne tillate endringer av markagrensa. Feige politikere, blinde på vekst og i gullfeber over kortstige gevinster, finner alltid en måte å rettferdiggjøre utbygging på.

Når turområdene stadig krymper, og skogsopplevelsen gjennom uhemmet flatehogst reduseres til endeløse monokulturer av akkurat like gamle grantrær, så blir rekreasjonsgleden ved å bruke marka gradvis lavere. Og når folk slutter å bruke naturen så mister de også forholdet til hvorfor naturvern er så viktig. For mennesker – men også for planter og dyr.

Fordi; når markagrensa bygges ned så truer man samtidig artsmangfoldet. Ved steinbruddet på Årbogen finnes det sårbare arter. Blant annet er det funnet en utrydningstruet orkidé ved navn Rød skogfrue kloss inntil området.

Utvinningen av råstoff i steinbruddet ble aldri ferdig. Det er mer å utvinne, men vi i De Grønne mener en gjenoppretting av drift vil få for store konsekvenser for mennesker og miljø i området. Da Miljødirektoratet utførte i 2018 en aksjon ved flere pukkverk i landet, viste tilsynsaksjonen at omkring halvparten har mangler i miljørisikovurderingene og at det er mange brudd på kravene til målinger og beregning av støy. I høst kunne naboer til Franzefoss pukkverk på Tranby melde at de opplevde at de i perioder bodde i en krigssone, at det hadde oppstått sprekker i huset og det hadde kommet steiner susende under sprengning. Alt dette selv om entreprenørens målingspunkter gjort under sprengning viste at de hadde holdt seg innenfor grenseverdiene. En slik usikkerhet kan ikke lokalmiljøet rundt Eiker pukkverk leve med i fremtiden. Derfor vil Miljøpartiet De Grønne i Nye Drammen ved rullering av kommuneplanens arealdel opp mot 2020 omregulere området fra råstoffutvinning til landbruks-, natur- og friluftsområde (LNF). Først da vil saken om steinbruddet være lagt død for godt. Spørsmålet er om det er politisk vilje til dette i det nye kommunestyret. Vi forstår at næringslivet også trenger forutsigbarhet, og selv om vi vil være positive til næringsvirksomhet, ser vi det som uforenlig med tanke på de uante konsekvensene en eventuell gjenåpning av dette spesifikke steinbruddet vil ha. 
Buskerud Botaniske Forening hevdet i et høringsinnspill til kommuneplanens arealdel i 2015 at selv med kunnskap i kommunens egen database om kommunens miljøverdier, er dette ikke overført til, og derfor mangelfullt ivaretatt, i den gjeldende kommuneplanen. Dette vil også De Grønne være opptatt av blir løftet fram ved rullering av kommunens arealdel i den nye kommunen.

Nye Drammen fortjener ansvarlige og tydelige politikere som tar framtida på alvor. En stemme på Miljøpartiet de Grønne i september er en stemme på en juridisk bindende markagrense, en stemme på at ingen flere rødlista arter skal gå tapt i marka vår, og en stemme på at den neste kommuneplanen skjermer Årbogen og Langeløkka for flere inngrep i nærområdet.

Artikkeltags