Sveaas avslutter prisverdig sin pensjonisttilværelse for å fylle fastlegefunksjonen til en ny er på plass da det er liten interesse i fagmiljøet for å fylle denne rollen. Dette er alvorlig.

Grunnen til at jeg griper pennen er at dette dessverre kan sies om flere viktige funksjoner i samfunnet.

I Norge fungerer det sånn at staten har ei sterk rolle overfor i mange sektorer, først og fremst med økonomisk støtte (subsidier) med påfølgende kravspesifikasjoner, vilkår hvor akkorden skjerpes år for år, og behovet for å løpe fortere øker. Langt i fra bare i fastlegeordningen. Til opplysning mottar en kommune som Øvre Eiker ca. 500 millioner i rammetilskudd fra staten som støtter tjenesteområdene, etter helt bestemte lovpålagte krav og målsettinger vi har små muligheter for å fravike. Så skal vi huske at dette er en betydelig del av et budsjett på ca. 1,2 milliarder.

Kommunen en er stor arbeidsgiver og aktør på mange fagfelt, og mange føler dette på kroppen i arbeidshverdagen. Regjeringen vedtar stadig nye reformer, lover og forskrifter som kommunene plikter å etterleve, uten at den nødvendige finansieringen er på plass. Dette får konsekvenser for mange yrkesgrupper innen offentlig sektor. Som kommune, arbeidsgiver og oppgaveløser har vi i denne situasjonen ikke andre verktøy å møte dette med enn å prøve å jobbe smartere og mer kostnadseffektivt. Det betyr i praksis at håndtert volum per ansatt må øke. Høyere elevtall i skoleklasser enn ønskelig og knapphet på tid i omsorgsyrker er resultatet. Dette kalles effektivitet målt opp mot pengebruk, men blir det bedre tjenester av det? Neppe.

Effektivitetskravet har gått for langt, det gjelder særlig de yrkesgrupper som står i førstelinja og håndterer mennesker og menneskeskjebner hver dag. Som lærere, omsorgsarbeidere og fastleger. Skal en forsøke seg på en diagnose, er det blitt slik at samme malen på lønnsomhet blir brukt på denne type tjenesteproduksjon som på en maskin som produserer spiker. Butikken inntar ukritisk flere og flere institusjoner som utfører sentrale funksjoner i samfunnet. Organiseringen av sykehusene er et godt eksempel. Det er med andre ord valgt en svært liberal styringsmodell også for samfunnskritiske funksjoner, og det er politisk villet. Det er tillatt å mene at de som produserer omsorgstjenester og kritiske velferdsgoder knyttet til helse og primærbehov bør forskånes for utstrakt bedriftsøkonomisk tenkning. Som saksopplysning bør nevnes at Kjersti Toppe fra Senterpartiet har tatt opp dette i stortinget flere ganger, men blir vist en kald skulder fra helseministeriet i Norge.

Landbruket er et annet godt eksempel, hvor staten styrer dette gjennom støtteordninger, kvotepolitikk og konsesjoner. Gårdbrukere har respondert på dette gjennom å investere i egen arbeidsplass , men opplever at lista flyttes år for år. Forholdet mellom innsats i form av arbeidskraft, innskutt kapital og resultat på bunnlinjen henger ikke sammen. Planlegging blir vanskelig og usikkert. Staten / regjeringen som har den utøvende makt går fra å være et trygt fastpunkt til å bli en uforutsigbar variabel. For landbrukets del ser det heller ikke ut til å ende. Med et lite miljøvennlig industrilandbruk og en sjølforsyningsgrad ned mot tretti prosent som resultat. Proteinet hentes i form av soya fra Brasil framfor i Norsk planteproduksjon, og landbruksmiljøet forvitrer.

Nå er bønder og fastleger selvstendige næringsdrivende, men politikken influerer også sterkt også på ansatte, for eksempel i kommunen.

Alle rammer her styres fra regjeringskvartalet til ei hver tid og kommuner og folk flest kan i liten grad påvirke dette utover stemmeseddelen som Sveaas nevner i intervjuet. Det som derimot står folk fritt er å velge å stå i disse yrkene. Det som blir virkeligheten er at mange velger det bort. Og det er svært bekymringsfullt.

Relativt nyutdannede lærere slutter i skolen, barn av landbruksbefolkningen vegrer seg for å ta over gården, det er skrikende mangel på fagarbeidere og sykepleiere i helsesektoren, og jeg som ordfører må sitte å se på at vi ikke greier å fylle samfunnskritiske funksjoner på en god nok måte, eller kanskje presse de som står igjen for hardt.

Fastlege eksemplet til Eikerbladet er nok dessverre bare ett av mange, og jeg mener det er valg av styringsmodell som er årsaken. Grunnsynet på hvordan det skal fungere, retningsvalg!

Til slutt blir det fristende og minne den svorne, joviale fastlegen og Høyremannen Sveaas om at han kanskje har måttet svelge en dose egen medisin. Noen av oss andre har stått på denne kuren lenge, og kjent det på kroppen.