Vi kan snakke om hvor viktig psykisk helse er, men vi må også gjøre noe med det!

DEN NESTE ORDFØREREN? Adrian Tollefsen.

DEN NESTE ORDFØREREN? Adrian Tollefsen. Foto:

Av

I dag snakker «alle» om psykisk helse. Det er bra. Sånn har det nemlig ikke alltid vært.

DEL

MeningerDa jeg først engasjerte meg i barn og unges psykiske helse var det nesten ingen som snakket om det, og vi som gjorde det ble ofte sett rart på. Unge som opplevde psykiske helseproblemer fikk ofte ikke hjelpen de trengte og mange måtte bli veldig syke før hjelpen kom.

I dag er virkeligheten en annen. Psykisk helse er høyere opp på dagsorden enn noensinne, men det har kostet. Jeg har vært i flere begravelser enn jeg orker å snakke om. Jeg har sett hvor ille det kan gå når hjelpen ikke kommer, og jeg har sett hvor mye det koster samfunnet å la unge falle utenfor på grunn av psykiske helseproblemer. Det kan være lett å henfalle til tall og statistikk når vi skal forsvare politikken vi fører – og til en viss grad så må vi det – men det aller, aller viktigste er å ha mennesket i sentrum av politikken. Det er også derfor jeg er stolt over å ha sørget for at vi innfører skolepsykolog i Øvre Eiker allerede i høst – som en av de første kommunene i landet.

Det er mange aspekter ved å ha skolepsykologer som gjør det så viktig. For det første kan de være en solid støtte for lærere og andre fagfolk i kommunen. Det er viktig for å forebygge berøringsangst med temaet og for å kunne snakke om temaet på en skikkelig måte. Ett aspekt ved det er for eksempel å minimere sykeliggjøring av normale svingninger i livet. Det er viktig at vi kan snakke om at livet går opp og ned, og at noen ganger så er det nettopp det; en opp- eller nedtur.

Noen ganger er det mer alvorlig enn som så. Vi vet at andelen unge som opplever et betydelig symptomtrykk øker. Vi vet også at psykiske lidelser debuterer tidlig i livet. Med skolepsykologer tilgjengelig kan vi skape trygge samtaler om livets opp- og nedturer, finne ut av om noen trenger litt ekstra hjelp på veien, og – ikke minst – gi den hjelpen ungdommene trenger med en gang de trenger den.

Tidligere forsøk med skolepsykologer har vist at unge som var i ferd med å falle utenfor i snitt bare trengte en håndfull timer med skolepsykolog før de var på rett spor igjen. Sammenlign det med årevis i behandling, tapte arbeidsår, manglende utdanning og verst av alt: helt unødvendig menneskelig lidelse, så er skolepsykolog en billig investering.

Skolehelsetjenesten vår er i korte trekk en ganske rimelig og fornuftig investering i livene til barn og unge – ikke bare helsen. Så hvor er helsesykepleierne (tidligere kalt helsesøster) i dette spørsmålet? De er definitivt fortsatt der. Ikke bare har de vært avgjørende i å sette barn og unges psykiske helse på dagsorden, sammen med andre forkjempere som Mental Helse Ungdom, de vil fortsette å spille en viktig rolle i framtiden også.

Jeg tror at skolepsykologer og helsesykepleiere kommer til å utgjøre et uslåelig team som vil sørge for at barn og unge får riktig oppfølging når de trenger det. Samtidig mener jeg at vi trenger spisskompetansen som skolepsykologene bringer. Selv har jeg snakket med både lærere og helsesykepleiere i min tid i Mental Helse Ungdom som har vært fortvilet over at det ikke har kunnet hjelpe unge fordi hjelpen de trenger er gjemt bort i en utilgjengelig spesialisthelsetjeneste. Ofte har det «bare» vært snakk om en utredning, eller sågar bare en avklaring, som kunne gjort at hjelpen kunne vært satt i stand i hjemkommunen.

Selvmord er den vanligste dødsårsaken blant unge i Norge. Det har vært hjerteskjærende å snakke med alle unge jeg har møtt som lurer på om døden er eneste utvei. Eller å møte alle som står igjen etter at selvmordet er et faktum. Lytte til alle spørsmål som ingen kan svare på og være vitne til sorgen som ingen kan bære.

Derfor satser Høyre nå på spesialisert kompetanse rett inn i skolen. Læreren skal få være lærer, helsesykepleieren skal få være helsesykepleier – med alle de oppgaver det innebærer.

Det er lokalt vi lever våre hverdagsliv. Det er på tide å slutte å skyve problematikken over på de gamle store sykehusene – og forvente at våre ungdommer skal få all mulig hjelp i BUP eller på et distriktspsykiatrisk senter langt borte fra venner og familie.

Skal vi ta lokaldemokratiet på alvor, skal vi bygge gode samfunn rundt barna og ungdommene våre, så må kommunen tilby noe som hjelper.

Og det kan jeg love – blir jeg ordfører 9. September så skal Øvre Eiker vise hvordan vi tar vare på barna og ungdommene våre, fordi jeg har møtt for mange skjebner og sett for mye lidelse til at jeg ikke vil gjøre alt jeg kan for at alle innbyggere i Øvre Eiker skal ha en best mulig psykisk helse.

Artikkeltags