Flere brøl i Øvre Eiker, takk!

Lasse Haugen er 3.-kandidat for Øvre Eiker Arbeiderparti

Lasse Haugen er 3.-kandidat for Øvre Eiker Arbeiderparti

Av

Ungdommen reiser seg, streiker for klimaet og krever at politikere og voksne skjerper seg.

DEL

MeningerDet er en hel skare i Norge, og jeg vil tro i resten av verden, som forstår at klimaet er under endring og at menneskene spiller en vesentlig rolle i dette. Parallelt med dette ser vi tendenser til økte forskjeller, flyktningkriser, framvekst av høyreekstreme partier og økt polarisering. Det kommer altså til syne forskjellige brøl, men det finnes viktige områder som det er ganske tyst rundt.

I valgtider kommer samfunnsmessige utfordringer og problemer til syne. Det ropes ut om hvor urettferdig bompenger er, hvor usosial eiendomsskatt er, eller hvor dårlig forfatning kommunens skolebygg er i. I den store sammenhengen diskuterer vi egentlig «småting.» Om ikke lenge antas det at vi i større grad vil få kjenne ringvirkningene av en klimaendring som akselererer. Derfor ropes det ut. Det brøles! Ungdommens stemmer er samstemte i sitt klimabrøl. Det er et rop, et varsku om at noe er i endring. Det handler om morgendagen og dagene som kommer etter. Unge mennesker vil ha en framtid. De vil at egne barn skal få en mulighet til å leve i en verden som er mer i balanse.

Bra, men vi trenger flere brøl! Brøl som høres! Og jo dypere vi henter brølet fra, jo mer runger det.
Før en kraftanstrengelse sier vi gjerne at vi tar et «magadrag.» For å få ut et godt politisk budskap, så må man av og til trekke pusten før kraften får utløp. Vi trenger klimabrøl, men vi trenger også at det runger i veggene når vi taler om de menneskene som trenger å bli sett, aktivisert og medregnet.

Det snakkes om funksjonshemning, men lite om funksjonsmuligheter. Mennesket har medfødte, forskjellig utgangspunkt, og det kan ekskludere noen fra et godt funksjonsfellesskap. Jeg brenner for at vi i fellesskap skal klare å gi hverandre enkle gleder i nærmiljøet. Hvorfor ikke la unge mennesker med friske bein hjelpe de som trenger å komme seg ut i lokalmiljøet? Dersom et menneske har begrenset mulighet for bevegelse, så trenger de en utsikt til bedring. På bedringens vei heter det!

Kan vi i Øvre Eiker kommune skape gode støttekontaktordninger hvor ungdom over 18 år får betalt, gjerne som en sommerjobb, ekstrajobb, og for å være sammen med, muntre opp, trille tur og oppleve nytten av å gi andre mennesker en funksjonsmulighet?
Av dette blir det gjensidig lokalglede, og vi bygger samfunn, hjerterom og gir ungdommer mulighet til å bidra i lokalmiljøet. Vi sier så kjekt at det må et helt samfunn til for å oppdra et barn. Sant nok, men det skal jammen meg det samme til for å ivareta spektret av ulike funksjonsmuligheter.

Vår tids største utfordring er ikke alltid målt i mangel på penger eller andre materielle goder. Det kan kort og godt handle om ensomhet og at samfunnet har satt begrensninger for funksjonsmuligheter og deltakelse. Hvorfor er det slik at ikke alle kommer seg på skauen på grunn av nedsatt evne til å gå? Hvorfor er det slik at et samfunn ikke kan gi gode ferieopplevelser til de som ikke akkurat nå har råd til sydenreise? Må det være slik at noen går rundt i lokalmiljøet kun med «styggen på ryggen» og ensomheten som følgesvenn? Tenk deg en kommune som setter i system gode støttekontaktordninger hvor ungdom gir opplevelsesmulighet til andre ungdommer. Det skal ei hengekøye til for å ha en opplevelse som ikke tidligere har blitt erfart. Det skal ei fiskestang og hodelykt til for å ha det knæsj uten iPhone. Det skal interesserte øyne og en porsjon hjertevarme til for å fike til «styggen på ryggen.»

Vi har BUA i Øvre Eiker. Vi har naturen, og i høyeste grad en skokk av arbeidsføre ungdommer som gjerne kunne trenge en ekstra slant i måneden eller noen kroner i sommerferien

For å bøte på likegyldighet må vi lære begynnende voksne at det kan være godt for ens eget framtidige liv å bidra i lokalmiljøet. I et lokalmiljø hvor det er konsensus rundt det å være sammen om. Vi skryter av i Øvre Eiker at vi skal være livskraftig, men da må vi gi livsmuligheter, til tross for såkalte begrensninger. Livsmulighet gir livsglede, og det er sannsynlig at noen lærer at det ligger stor verdi å gi av seg selv!

I Norge er vi opptatt av brunsnegler, bompenger, Krekar, gullrekka og kjæresten til Martha. Kan vi ikke nå heller brøle samstemt ut at Øvre Eiker kommune får som motto: «til topps og til bunns i Øvre Eiker, sammen med en venn som ønsker det samme.»

Ungdommer trenger ikke bare jobb hvor de tjener penger. De trenger en hjerte- jobb som betyr å bidra til funksjonsmulighet, lokalglede og langsiktig funksjonsfellesskap.

Artikkeltags