Det angår oss når en autoritær, udemokratisk og despotisk stat tyr til krigshandlinger for å undergrave demokratiet. Det angår oss når mennesker drives på flukt. Fra hjem. Fra fedreland. Krigen i Ukraina er nær. Vi får den rett inn i stua.

På telefonen via sosiale medier, og fra alle nyhetskanalene. Mennesker med bånd til Norge sender oppdateringer fra tilfluktsrom, gatene og hjemmene. Ukrainske soldater deler videoer fra kamphandlinger. Skildringene viser fragmenter av krigens vesen. Det rapporteres om frykt. Dødsangst. Om sivile som går ut i gatene for å kjempe.

Det er ubekreftede meldinger om at Putinvennlige leiesoldater ikler seg ukrainske uniformer. Russisk propagandamaskineri tikker i bakgrunnen, og invasjonen forsvares fra russisk hold om at man ønsker en avnazifisering av de ukrainske styresmaktene. På toppen av dette kommer de harde kampene i og rundt Kyiv, og flere andre steder i Ukraina. Mylder av informasjon, feilinformasjon og falske nyheter gjør virkeligheten for dem som akkurat nå befinner seg i senter av begivenhetene, uoversiktlig. Dette er betegnende for hva en krigstilstand er.

En okkupasjonsmakt søker å skape kaos og frykt, samt bryte samholdet. Det er rart å sitte her i egen stue og sysle med dagliglivet. Være i konformiteten. Det vante. Tankene vandrer til millioner av mennesker som opplever noe vi i Europa trodde tilhørte fortiden. Når det er sagt, så har vel advarslene vært mange og tegnene tydelige. Naivitet er et dekkende ord. Mangel på vilje og virkemidler et annet. Storpolitikken har feilet, og det er en reell frykt for et iskaldt og sikkerhetspolitisk vanskelig Europa de neste årene.

Historien har også vist hvor fort det kan eskalere, og hvor hurtig flere nasjoner kan innblandes. Lidelsene til det ukrainske folket er massive. Barn har blitt foreldreløse. Mennesker drept og det er store materielle ødeleggelser. Vi bivåner også en flyktningstrøm av dimensjoner. Omkringliggende land har allerede begynt å bidra, og Ukrainas nære naboer er klare for å ta imot mennesker som drar fra hjemmene sine, men det går sakte.

På grensa til Polen har det blant annet stoppet noe opp. Hjelpeorganisasjoner samler inn penger. En del land sender våpen og annet utstyr. Nato øker sin tilstedeværelse i sine medlemsland. Spørsmålet er hva vi kan bidra med her hjemme. Det er flott å gi pengegaver. Det er viktig å vise støtte. Det er essensielt å ta avstand og fordømme den russiske aggresjonen.

Som kommunestyrerepresentant vil jeg jobbe for at Øvre Eiker kommune skal gjøre seg tilgjengelig for å ta imot mennesker fra Ukraina.

Vi har plass. Erfaring, kompetanse, vilje, og en soleklar forpliktelse til å huse et antall mennesker som trenger husly, økonomisk bistand, skole og mellommenneskelig og traumebevisst omsorg. Øvre Eiker kommune er kjent for sine verdier, og nå må vi vise det i praksis. Vi har et felles ansvar for å øke bevisstheten for demokratiet og hva som står i fare når dette angripes, og det bør i forlengelsen av dette, være en selvfølgelighet at vi skal ta et solidarisk ansvar for mennesker som er i den ytterste nød.

Øvre Eiker kommune bør snarest rette en henvendelse til regjeringen, og i klartekst si at vi er en kommune som ønsker å bidra. I dette ligger det også en oppfordring til nabokommunene om å stille ressurser til rådighet.