I Norge skjer EU-tilpasningen som kjent gjennom EØS. Eftas overvåkingsorgan (ESA) uttalte i 2018 at «Norge er flinkest i EØS-klassen på å innføre EU-direktiver». Hadde vi vært EU-medlem ville vi på det tidspunktet kun hatt Malta over oss på lista over Brüssel-lydige. Denne lydigheten representerer et demokratisk problem, og avvikler bit for bit folkestyret i Norge slik vi kjenner det.

EØS-avtalen består i dag av over 11.000 direktiver og forordninger som Norge er pliktig å følge. Hvert år innføres rundt 500 nye regelverk.

EØS-avtalen var fra fødselen en udemokratisk avtale. Den sier i praksis at alle EUs regler skal gjelde i Norge. Fri flyt av arbeidskraft er en viktig del av denne avtalen. En fri flyt som undergraver fundamentet for både arbeidslivet og det sosialpolitiske området. De som følger med i timen har fått med seg begreper som kabotasje, reise, kost og losji-bestemmelsene, fri etableringsrett osv.

I prinsippet kan et Litauisk selskap ikke bare vinne anbud i Norge basert på litauiske lønnsbetingelser. Det samme selskapet kan søke arbeidstillatelse for f. eks. filippinske bussjåfører i Litauen, og så bruke disse til å utføre arbeid i hele EU/EØS-området.

Det skal ikke så mye fantasi eller analytisk evne til for å forstå hva dette betyr for styrkeforholdet mellom kapital og arbeid, og hva vi videre har i vente i norsk arbeidsliv om vi fortsetter å følge EØS-sporet.

Norsk fagbevegelse har et stort stykke arbeid foran seg. Vi må rett og slett ut av EØS om fagbevegelsen i det hele tatt skal være relevant i framtida. Dette fordrer igjen et oppgjør med de toneangivende kreftene i så og si hvert eneste LO-forbund. Veien er fortsatt lang.

Det samme misforholdet har vi mellom folkevalgte (parti)representanter og folket i Norge. Mens om lag 70 prosent av befolkningen er EU motstandere, flest blant de unge under 30 år, så er det for å si det enkelt ikke slik blant de som styrer oss.

NAV-skandalen viser tydelig at vår rettsikkerhet ikke ivaretas i møte med strømmen av direktiver, forordninger og rettsakter som importeres fra EU gjennom EØS.

Verken politikere, byråkrati eller rettsvesen besto denne prøven. Direkte forkastelige regler (som nå altså ikke lenger gjelder) som at NAV praktiserte det slik at NAV-brukere ikke kunne få besøke familiemedlemmer som ligger for døden i utlandet osv. Likevel forsøker EU/EØS-tilhengerne nå å bruke som et argument for EU/EØS i seg selv.

Hvor har disse vært i alle årene fra 2012 til i dag? Har noen av dem foreslått et annet regelverk, eller annen praktisering av det de trodde gjaldt, som ivaretar de gruppene de nå skyver foran seg?

EØS-tilhenger og AP-Stortingsrepresentant fra Buskerud, Lise Christoffersen, skrev på Facebook-sida «Arbeiderkamp», den 29.10 følgende: Det EØS-motstanderne er forbannet for i denne saken, er at det har vært ulovlig å dømme dem som har vært i utlandet med trygdeytelser til fengsel og tilbakebetaling.

Så mye for rettsikkerheten. Den hopper hun glatt over. Og nei, Lise Christoffersen tar feil i sin påstand om EØS-motstandernes holdninger. Som EØS-motstander er jeg glad for at folk som, mange av dem, er de minst privilegerte i vårt samfunn får oppreisning når de er dømt på feilaktig grunnlag.

Det som er skremmende er hvis alvoret i denne saken tåkelegges av EØS-tilhengerne.

Velferdsytelser som kan eksporteres rundt, hva da med forholdet mellom plikter og rettigheter?

Et stråselskap kan opprettes i Norge og ansette mennesker fra de lavest lønnede europeiske land, med den eneste hensikt å ta ut ressurser fra den norske velferdsstaten. Man behøver ikke ha annen forretningsidé enn denne.

Pengene ligger i arbeidsledighetstrygd, sykepenger, kontantstøtte mm. Rart om ingen vil benytte seg av muligheten.

Hva tror folk som Lise Christoffersen og andre EØS-tilhengere at dette vil bety for framtidig nivå på velferdsytelsene?

Kan det være noen som tjener på å dramatisk endre styrkeforholdet mellom arbeid og kapital, og samtidig svekke velferdsytelsene?

Det er gjennom EU/EØS at denne utviklingen fremmes.