Tsutomu Yamaguchi var på forretningsreise i Hiroshima 6. august 1945, da B-29-bombeflyet ”Enola Gay” slapp historiens første atombombe over byen. Yamaguchi pådro seg alvorlige brannskader, men overlevde. To dager senere dro han hjem - til Nagasaki, akkurat i tide til å oppleve at også hjembyen ble redusert til blod, støv og aske av en amerikansk plutoniumbombe. Denne gangen befant Yamaguchi seg tre kilometer fra episenteret og overlevde mirakuløst. For andre gang på få dager.

I løpet av mine 15 år i Mjøndalen har vi kun spilt seks obligatoriske kamper som ikke har betydd noe. I de 503 andre har jeg stått på sidelinjen med bankende hjerte og trykk i brystet. De 47785 minuttene har gitt meg mine lykkeligste minner og største skuffelser. De har fått meg til å rope rett ut av glede og banne i bunnløs fortvilelse. Etter 14 år, 11 måneder og 28 dager fikk de meg også til å gråte.

Aldri har smerten vært sterkere. Aldri har gleden vært mer ekstatisk.

Fra å starte sesongen bra, for så å tape 13 av 15 kamper, tap og seier mot Godset, kniven på strupen mot Start og Aalesund, til en avsluttende eksamen mot Sogndal. Vinn eller forsvinn. Leve eller dø.

Når man leder 1-0 i det 79. minutt har man forhåpninger om å vinne. Særlig når motstanderen ikke har skapt all verden. Men plutselig, helt ut av det blå, kastet tapet seg over oss i to lange klyv; en straffe og ett langskudd. Fra 1-0 til 1-2. Fra Eliteserien til OBOS. På to minutter.

I et par dundrende hjerteslag stod jeg bare der. Så var det som om en jernring strammet seg til rundt halsen. Jeg ble nummen og det var et merkelig fravær av lyd, omtrent som når man er under vann. Jeg stabbet rundt med hodet i hendene mens sjokket og frykten hamret løs fra alle kanter.

Noen fotballkamper definerer hvordan fremtiden blir. Dette var en sånn fotballkamp.

Kontrastene var så store. Konsekvensene enorme. Lerkendal eller MUS Stadion, Vålerenga eller Grorud, 38 eller 25 millioner i budsjett.

Vi har et ferdigstilt stadion, gode spillere, kompetent trenerteam, flinke ledere og en stor supporterskare.

Alt i og rundt Consto Arena er Eliteserie. Ikke OBOS.

Alt dette var nå i ferd med å falle i grus.

Alt dette rakk jeg å tenke i løpet av noen få sekunder.

For hvert av disse sekundene var det som om jeg ble ett år eldre, og plutselig - for første gang i mitt voksne liv - følte jeg meg som alderen min. Jeg følte meg eldre enn alderen min. Og tenkte at hvis dette eskalerer i samme tempo er jeg sannsynligvis sekunder unna å trenge oksygen, minutter unna å trenge båre.

Men jeg fikk summet meg og satt sjøbein, klarnet hodet og ristet av meg sjokket.

Kulturen klappet meg på skulderen. Og hvisket meg i øret: - I Mjøndalen gir vi aldri opp. Vi slåss med alt vi har, til siste sekund. Og vi overlever alt.

Etter hvert fikk jeg også tilbake følelsen i kroppen. Det var ikke utelukkende positivt - den er nesten to meter lang og det verket i hver centimeter etter sjokket og oksygenmangelen. Men jeg tenkte klart, vi fikk justert noe og kom oss høyere i banen.

Og fikk cornere.

Sogndal avklarte den første. Men bare til Sondre, som sparket den tilbake på måfå, i retning mål. Ballen svevde mellom liv og død i noen endeløse tideler, før den landet hos Sveen – mannen som skulle vært byttet ut for 20 minutter siden. Og der, på bakre – i deilig offsideposisjon – headet han ballen inn i krysset. Til fornyet håp. Til ekstraomganger, tenkte jeg. Det tenkte Sogndal også. Men ikke Markus Nakkim.

I det 97. minutt fikk vi en ny corner. På ny jogget Stian ut til venstre og slo inn med høyre. Til denne Nakkim, som uhindret – på Sogndals femmeter – headet ballen via en forsvarer og inn i det vidunderlige, deilige nettet. Inn i Eliteserien. Inn i historiebøkene.

Allerede da var det som om noe begynte å løsne inni meg. Og da dommer Tom Harald Hagen et par minutter senere blåste i fløyta for siste gang denne kvelden, var det som om lyden utløste et skred. Det føltes som om en flodbølge av følelser skyllet inn over meg. Jeg hadde brukt mine siste krefter på et jublende seiershopp og hadde ingen motstandskraft igjen. Det var tomt. Kroppen var kraftløs, blikket sløret og jeg merket at haka begynte å skjelve. De kjempende knærne var i ferd med å resignere og til slutt sviktet de under meg og jeg falt til bakken som om jeg hadde fått et nakkeskudd. Noen ristet i meg, andre skrek inn i ørene mine og jeg følte meg fullstendig desorientert. Men jeg merket det likevel; det hadde løsnet. Alt det vonde; usikkerheten, presset, nervene, frykten - det hadde løsnet og var på vei ut. Måneder med smerte hadde sluppet taket og nå rant alt ut av meg. Ut av øynene, nedover kinnene og utover det grønne kunstgresset.

Jeg gråt, men hadde aldri hatt det bedre. Når man har merket flammene fra helvete slikke oppover leggene er det ubeskrivelig deilig å likevel ende opp i himmelen.

Jeg hadde en tre liters mammutflaske med champagne hjemme, som jeg fikk som årets spiller i Bristol City i 1995. Den hadde overlevd tre forlovelser, ett bryllup, en fødsel, fire opprykk og 25 nyttårsaftener, men etter seieren mot Sogndal måtte den gi tapt. Den ble åpnet for Jan-Remi, Øyvind, Kevin, Magnus og Eirik. For André, Arne, Håkon og resten av administrasjonen. For spillere, supportere, investorer, sponsorer og frivillige.

Og for Adrian. Og foreldre.

Tusen takk. Og unnskyld.

Unnskyld min livsstil, mine valg, min egoisme. Unnskyld for all usikkerhet og nerve, smerte og lidelse.

Men dette var en dag, en kveld og en opplevelse som var så kraftfull og god at jeg i ettertid har brukt den til å forsvare alt dette.

For det var en kamp som rettferdiggjorde det meste. En kveld som berettiget alt.

Det var et spesielt år, det ble en merkelig sesong. En sesong som brant seg fast i sjelen, mer enn noen annen. Man legger alltid igjen deler av seg selv i en sesong, men etter 28. desember 2020 var det ikke mye igjen av meg. Nedrykket hadde ligget som en klam hånd over oss i mange måneder. Under den hånden var det lite oksygen, det var mørkt og klamt og det var i det hele tatt ikke noe bra sted å være for et menneske. Gjennom høsten bygget presset seg opp. Et press som eskalerte for hver kamp som gikk. Det var som en rullende snøball i kram snø; etter hvert poengtap, med stadig færre poeng å spille om, ballet det på seg. Usikkerhet ble til skepsis, skepsis ble til redsel og redsel ble til ren og skjær frykt.

Derfor var lettelsen så enorm da det gikk bra. Derfor var gleden så ekstatisk. Derfor kom tårene.

I de siste månedene har den urolige sjelen fått hvile seg litt. Det har riktig nok vært andre ting å stri med, men de siste 20 minuttene mot Sogndal er det verste jeg har vært med på. Noen gang. Når jeg ikke fikk hjerteinfarkt da, får jeg det aldri. Rynkene har blitt litt dypere, håret litt gråere og hjertet har fått noen flere skrubbsår.

Men jeg lever. Og jeg er klar. Nok en gang.

For nå bryter det løs igjen; sesongen begynner og jeg må returnere fra mitt midlertidige liv som tilnærmet normalt menneske. Det vanlige livet slutter nemlig der en ny sesong starter. Hjertet vil igjen begynne å slå på en annen frekvens, den urolige rastløsheten biter seg fast, sovepillene tas frem og de sorgløse dagene pakkes ned.

Jeg lever i en endeløs syklus av selvpining. Helt frivillig, men likevel helt uten valg.

For jeg vet - og aksepterer - at jeg må betale for lidenskapen gudene har skjenket meg. Jeg lever på fotballens premisser; å vinne eller tape er mitt lodd her i livet. Jeg slynges mot himmelen når vi vinner og ofres på fotballens alter når vi taper. Kontrastene gir en usikker og urolig tilværelse, med nerver som banker på hver kampdag, med frykten hakk i hel. Men jeg kan ikke leve uten. Jeg vil ikke leve uten. Jeg ville visnet uten. Å jakte seire blir en besettelse som sluker hele ens eksistens og identitet. Til slutt står man ved et punkt i livet og tenker; hvem kan jeg være hvis jeg ikke er dette?

Jeg går inn i årets sesong med en salig blanding av optimisme og håp, nerver og engstelse. Jeg er dog usikker på blandingsforholdet. Og jeg er usikker på utfallet. Men jeg er sikker på at det hadde vært deilig om antall ubetydelige kamper kunne øke fra seks til syv. Eller åtte.

Om jeg gleder meg?

Det er som å kaste kron og mynt om man skal henrettes eller ikke.

Ville du gledet deg?

Tsutomu Yamaguchi var en seig jævel. I 2010 døde han omsider, 93 år gammel, etter å ha overlevd to atombomber.

Vi har også overlevd to nær døden-opplevelser. På to sesonger.

Jeg tror ikke vi skal basere oss på å unnslippe en tredje.