Suverenitetsavståelse, ACER og kampen mot EU

REAGERER: ACER-debatten druknet i all støyen omkring Sylvi Listhaugs avgang, mener Tarald Braathen Ellingsen.

REAGERER: ACER-debatten druknet i all støyen omkring Sylvi Listhaugs avgang, mener Tarald Braathen Ellingsen.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Kronikk 

Etter forslag fra regjeringa behandlet Stortinget den 22. mars forslaget om norsk tilslutning til EUs energiunion, ACER. Aps ledelse fikk det enklere enn ønsket med å få stortingsgruppa til å gå inn for tilslutning, imens alt mediefokus var på Listhaugs avgang som statsråd.

På tross av vedtak i mange av Aps lokal- og fylkeslag, egen ungdomsorganisasjon, demonstrasjoner på de særlig utsatte industristedene, LOs nei og en god kampanje mot ACER, anført av folkebevegelsen Nei til EU, følger altså Aps stortingsrepresentanter føderasjonstilhengerne i AP-ledelsen, i denne saken anført av Støre og Barth Eide.

Nasjonal kontroll over energiressursene har vært avgjørende for Norges historiske utvikling som industrinasjon, framveksten av en arbeiderklasse, en velferdsstat og høy levestandard. Hvis vi kan være enige om at Norge har utviklet seg enormt, fra å være ett av Europas fattigste land, hvor det å skaffe mat på bordet for de underprivilegerte var vanskelig i seg selv, til dagens forbrukssamfunn, bør vi også se på grunnlaget for denne utviklinga. Dagens virkelighet skyldes ikke tilfeldigheter, men er resultatet av at det har blitt foretatt politiske veivalg som har gagnet etterslektene. Storalliansen AP/Høyre, med Venstre og Frp på slep, bryter i sin EU-iver med denne politikken og legger grunnlaget for et helt annet Norge for våre etterkommere.

Partiet Venstre burde ha tatt innover seg at det var venstremann og statsminister Gunnar Knudsen som gjennomførte konsesjonslovene i sin andre regjeringsperiode (1913-1920). Konsesjonslovene sørget for hjemfallsrett, konsesjonsvilkår og skattlegging av kapital investert i kraftkrevende industri på norsk jord. Industrier vokste fram, og med dem utviklet det seg en samfunnsklasse, arbeiderne, som gjennom sin faglige og politiske kamp har gjort Norge til det landet vi har i dag.

Da man fant olje på norsk sokkel ble prinsippene fra konsesjonslovene fulgt; utenlandsk kapital ble invitert inn til å utvikle en – for oss – helt ny sektor, skattlagt relativt høyt og med særskilte krav, f. eks at 75 % av oppdragene da det gjaldt bygging av oljeplattformene skulle foregå ved norske verft.

Lisboa-traktaten ulovliggjør nasjonal kontroll og industriutvikling

I EU og EØS-systemet er en slik strategisk tilnærming, til å utvikle industrier, nye næringsområder og politikk, umulig i dag. Ja, faktisk per definisjon ulovlig. Lisboa-traktaten fra 2009 stadfester full markedsliberalisme, dvs. rå kapitalisme, som eneste alternativ for EU-land.

Det er i en slik sammenheng vi må se på det faktum at de sterkeste «ja til EU-kreftene» i norsk politikk; Høyre, med sine satellittpartier Venstre og Frp, og Arbeiderpartiet, gikk inn for å underlegge norsk energipolitikk ACER. Et harmonisert prisnivå for strøm innen EU vil koste norske forbrukere dyrt. Det vil i tillegg være ødeleggende for kraftkrevende norsk industri, som da like gjerne kan flytte nærmere markedene. Utviklinga av nye, miljøvennlige industrier får sine muligheter kraftig forverret.

Kravet om at 3/4 flertall ved suverenitetsavståelse, jamfør Grunnlovens § 115, ble omgått, uten at Høyesterett har fått ta stilling til dette mulige grunnlovsbruddet.

Det er mer enn simpelt at bestemmelsesretten over energipolitikk eksporteres fra Stortinget til EU ved simpelt flertall!

Arbeiderpartiet prøvde å forlede befolkningen ved å framsette 8 krav for å gå inn for norsk ACER-underleggelse. Ingen kan tro på at AP kan diktere EU, opplever vi ikke hele tiden det motsatte?

Virkeligheten er at Acer tilslutninga og den pågående EU-tilpasninga, gjennom EØS-avtalen, undergraver den nasjonale strategien som Aps historiske eksistens hviler på.

At de største politiske partiene i Norge så til de grader er i utakt med landets befolkning i forhold til EU-spørsmålet, må få følger.

Nei-kreftene må ha som målsetting å stable på vegne et nytt politisk flertall, som, gjennom regjeringsmakt, sier opp EØS-avtalen. Da må nye og gamle nei-parti slutte å fungere som støttepartier for de to største unionstilhengerne, AP og Høyre. Kun slik kan vi gjenvinne nasjonal kontroll, og rette opp skadene etter mange tiårs EU-tilpasning.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags