Bare et spill: – En krise skaper ikke alltid karakter, den kan også avsløre karakter

Vegard Hansen er hovedtrener for Mjøndalen fotball.

Vegard Hansen er hovedtrener for Mjøndalen fotball. Foto:

DEL

VEGARD HANSENS BLOGGI 1990 vurderte ledelsen i Strømsgodset om jeg skulle få ny kontrakt eller ikke. Om jeg skulle få spille tre cupfinaler, oppleve engelsk fotball og få en karriere som trener. Eller om jeg skulle gå på BI, jobbe ni til fire, gifte meg, skille meg og dø.

En stor del av jordens befolkning lever et helt liv i den tro at en fotballkamp bare er en fotballkamp. At det bare er et tåpelig spill, at det ikke betyr noe. For alle oss andre - vi som har bukket under for fotballens nådeløse kraft - er fotballen selve livet. Vi gir år etter år til dette spillet, uten egentlig å kunne håpe å få noe særlig tilbake. Vi ofrer alt vi har; ferier, ekteskap, nattesøvn og sjelefred. Vi brenner, blør og gråter. I full visshet om at det eneste vi sannsynligvis får tilbake er noen enkelte øyeblikk der vi føler oss større enn vi egentlig er. Det er alt.

Men hva er vel livet uten?

Jakten på disse øyeblikkene blir det viktigste for oss - det blir altoverskyggende, som en spiker i skinnleggen. Helt til det dukker opp noe som tar enda større plass. Noe så stort og kraftfullt at det nærmest over natten snur hele samfunnet på hodet. Og stenger fotballbaner, skoler, restauranter og grenser.

Men butikkene var åpne.

Da børsen falt og frykten steg, viste mange sitt sanne jeg.

Nesten alle ser på seg selv som gode lagspillere, men ikke alle vet hva det betyr. At ”laget er større enn jeg-et” er et begrep som ikke alle forstår. For de som har vært i en fotballgarderobe over tid, er det imidlertid en tillært egenskap. Solidaritet og samhold vokser i en garderobe og vår naturlige egoisme slipes bort. Men det kan være en lang og smertefull prosess, for det gjør vondt å underkaste seg en rolle man ikke vil ha, gjøre drittjobben i stillhet, ofre seg for fellesskapet.

Ikke hamstre når det er mangel på varer.

En krise skaper ikke alltid karakter, den kan også avsløre karakter.

Som hos folkene i Visjon Norge.

Akkurat da man trodde at de ikke kunne synke lenger ned i sitt skamløse og kyniske pengejag, overgikk de seg selv. For 2020,- kroner kunne man beskytte sine barn mot viruset. Man trengte bare å slå et telefonnummer og gi, så var alt i orden. Og det var det nok best at man gjorde. For hvis man ikke gir, er man gjerrig. Og gjerrige havner i varmere strøk. Ifølge Jan Hanevold.

Åge Samuelsen pleide i sin tid å kaste kollekten opp i været og si: ”Nå kan Gud ta det han vil ha, så tar jeg resten”. Det var på mange måter lettere å akseptere, for han lurte folk med et glimt i øyet - man betalte nærmest for et standup-show. Når Visjon Norge prøver å fremstå som velmenende kristne med gode intensjoner blir det så motbydelig at det nesten ikke er til å holde ut.

Jeg tror ikke noe særlig på verken Gud, Buddha, Teskjekjerringa, Askeladden eller andre eventyrfigurer. Jeg tror på den samlende styrken i en fotballklubb - fordi den definerer seg kun som en fotballklubb, uavhengig av ideologier, politikk, religioner og andre overbevisninger. Tribunen er unik; her enes rik og fattig, høyre og venstre, kristne og muslimer. Uke ut og uke inn. År etter år.

I over hundre år har fotballen vært den viktigste identitetsbæreren i Mjøndalen. Rockehjulet brant ned, cellulosefabrikkene gikk konk og Munkhaughjørnet ble revet. Kirken er det ingen som går i lenger, banken har flyttet til Drammen og kommunen er nedlagt. Da er det bare fotballklubben igjen. En fotballklubb fra et sted litt større enn Flåklypa, hvor man trosser forutsetningene og slår både Rosenborg, Brann og Strømsgodset. En fotballklubb som omsetter for 40 millioner, som lønner Solan og Ludvig og har Reodor Felgen og Melvind Snerken som frivillige. Enkefru Stengenfhøn-Glad steker vafler og det er til og med plass til Blodstrupmoen og Mysild Bergsprekken gjennom NAV-prosjekt og Kirkens Bymisjon.

Det er bare et spill.

Jeg har hørt at det ofte er vanskelig for hjemvendte soldater å tilpasse seg samfunnet. De driver for vær og vind, uten mål og mening, når de ikke har noe å slåss for. Sånn kan det være for fotballspillere også. En hverdag uten kamper kan føre til rastløshet og uro. Ingen seire, ingen tap. Ingen jubel, ingen tårer. Man kan fort bli sittende hjemme og stirre dagene i senk. Dager som legger seg oppå hverandre, fulle av egentrening og ingenting.

Men nå er sesongen på vei, vårt år begynner nå. Snart kommer de; Rosenborg, Molde, Brann og alle de andre storklubbene. De har større stadioner, mer penger og høyere lønninger enn oss. Men vi har fotballen. Minst like mye som dem. For fotballen er fin sånn; den gir oss små muligheten til å slå de som er større. Og jeg elsker den for det. Jeg har elsket den fra aller første øyeblikk, på plenen hjemme sammen med pappa. Da jeg så ballen rulle, følelsen av å treffe den med et rent spark. Og med kamerater på løkka. I friminuttene på skolen. Hele tiden. Alltid. Det var bare moro den gangen, ingen frykt. Jeg tenkte ikke en gang, jeg ville bare spille. Det var det eneste jeg ville gjøre. Det er fremdeles det eneste jeg vil gjøre.

Men det er annerledes nå.

Alvoret. Adrenalinet. Konsekvensene. Og spenningen, som balanserer helt på grensen av skrekken. Det er som å kaste seg ut over avgrunnen. For å sveve eller bli slukt av mørket. Kontrastene er så store, forutsigbarheten så liten. Når overgangsvinduet er stengt og sesongen er i gang er det ikke annet å gjøre enn å spille de utdelte kortene så godt en kan. Man kan drømme om kortene man ikke fikk, men man får ikke nye. Man må spille de man har fått. Det kan virke urettferdig, men sånn er det.

Nå venter en ny sesong. I en ny verden. Nye utfordringer på et nytt stadion.

Men avgrunnen ligger der som før.

Vi kommer til å sveve og vi kommer til å bli slukt. Alt kommer til å skje, alt det fine og alt det vonde. På overtid og på uflaks. Det aller beste og det aller verste. Fotballen kommer til å kreve total oppofrelse denne gangen; fysisk, psykisk og sjelelig. Den vil rive og slite i oss, sluke alle dagene, stjele all vår frihet. Den vil sette oss på prøve og den vil kreve at vi samarbeider. For det har et langt fotball-liv lært meg: Det er lag som vinner fotballkamper, ikke enkeltspillere. På samme måte som det er samhold og offervilje som får et folk ut av en krise. Ikke egoisme.

Er det et vanlig liv? Nei.

Er det sunt? Muligens ikke. Men hva vet jeg, jeg er ikke lege. Jeg er fotballtrener. Det er det jeg er. Og fotballen kan aldri bare bli en del av livet for sånne som meg. Den er livet.

Det er bare et spill.

Det er bare alt.

Vegard

Artikkeltags