Vi lever med hjemmeskole, hjemmekontor og generelt hjemmetid. Det er koronatid, koronauke, koronahandel, koronafritid, og ja, jeg er koronafast i egen hule. Sammen med flokken min, relativt adskilt fra andre tobeinte, forsøker vi, som resten av Norge, å gjøre det beste ut av det! Stua, spisebordet og diverse barnerom er dekket av skolebøker, og elektroniske hjelpemidler står til lading i nær sagt alle stikkontakter som er å oppdrive. Ungeflokken begynner å bli lei egen hage, og savnet etter skole, og det myldrende livet i skolegården, er merkbart. De har også satt ord på det! Skolen er ikke så verst allikevel! Viktigst er imidlertid vennene som man for tiden ikke kan treffe og henge sammen med. Fotballbanene er forlatt, og gatene i sentrum og periferi er glisne.

Det må rettes en takk til kommunens lærere som holder hjulene i gang. Takk til alle som er med på å normalisere meget spesielle dager. Min hjemkommune, Øvre Eiker, har et slagord som lyder «sammen om.» Dette kommer nå til sin rett. Det er nå samhandlingen mellom mennesker, arbeidstaker, arbeidsgiver skal stemme. Det er nå vi må ha tillit til at sentrale og lokale myndigheter fatter de riktige beslutningene. På det mellommenneskelige planet får ord som romslighet, forståelse og hjelpsomhet ny betydning. Unntakstilstand skaper hverdagshelter, synlige som usynlige og mange gjør mye! Annerledestider setter hele fellesskapet på prøve, både i storsamfunnet og i de ulike hjemmene. Jeg klarer ikke å la være å tenke på dem som fant trygghet i fellesskapet utenfor utrygge hjem? Hvordan går det med barna som i utgangspunktet trengte noen fra storsamfunnet? Klarer vi å sørge for dem som vi vet ikke har det bra? Er systemene gode nok for dem når virkeligheten endres?

Disse rare tidene har vekket meg fra konformitetsbobla. Plutselig er livet snudd om på. Bevegelsesfriheten er innskrenket og kontakten med mennesker, annet enn egen flokk, er nærmest fysisk fraværende. Samtidig popper løsninger for samhandling opp i rasende fart, og jeg opplever at omgivelsene har en enorm evne til å snu seg rundt, finne løsninger og skape arenaer som hjelper oss å komme gjennom mye av det som er og blir vanskelig. Aldri har vel facetime, Skype eller andre kontaktflater kommet mer til sin rett enn akkurat nå.

Vi har mye å være takknemlig for i disse dager, og jeg er imponert over helsevesenet, og hva sykepleiere, fagarbeidere, renholdspersonell, leger og hjelpepleiere får til. Jeg lar meg imponere over initiativene fra ulike privatpersoner og organisasjoner som tilrettelegger, bruker kreativitet og finner løsninger til beste for alle. I Norge har vi mennesker i beredskap i ulike yrkesgrupper. Noen må passe på at strømmen fungerer. Avløp og kloakk skal gå sin gang, og vanlig drift i alle kommuner må gå sin vante gang. Politiet må være på pletten, og politikere, byråkrater og embetsmenn må fortsette å styre.

Det er akkurat nå krevende for foresatte, barn og ungdom å være hjemme, men vi skal og må komme oss gjennom. Tiltakene er til det beste for fellesskapet. Det kommer til å gå over. Tar bare litt tid. Tid som vi kan bruke sammen.

Familien Haugen tråkker selvfølgelig rundt i huset og av og til tråkker vi hverandre på labbene. Da blir det fyrverkeri en stakket stund, men det glir over, og vi spiser sunne «fredsvafler» tilberedt av bestemor sin retrokjøkkenmaskin, med kalibrert lyddemper, ekstra rotor og finslipt eltesleiv. «Fredsvafler» inneholder havregryn, hvetemel, grov rug og annet snadder. Energiinnholdet og smaken øker følelsen av velvære, og medfører spontanaktivitet på trampoline, sykler og i busker og kratt. Kortspill har fått sin renessanse og filmkvelder har gjenoppstått. Her i gården har vi rundet både Hobbiten, Ringenes Herre og divers bikkjefilmer fra Disney. Nå starter snart Harry Potter bonanza!

Hjemmetilværelsen gjør oss godt kjent, samtidig som ordet frustrasjon får en ny betydning. Veien fra himmel til helvete kan være kort, og når seks mennesker lever tett på hverandre, omtrent hele døgnet, da kan albuene bli spisse og toleransen skjør. Av og til henger vi i tauene. Ofte er vi sammen. I fred. Fordragelighet og med visshet om at vi er glad for at vi har hverandre. Når hverdagen blir annerledes sveises vi sammen. Flokken rustes til å fungere. Vi eltes til å samhandle. Vi forbedrer vår evne til å leve sammen, og om ikke lenge, kommer vi til å se tilbake på koronavåren som lærerik. Vi fikk noen erfaringer!

Situasjonen med en skjermet tilværelse setter livet i perspektiv. Jeg tror vi får et bilde av hvordan det kan være når virkeligheten endres i et raskt tempo, og når spillereglene endres. Hvordan vil dette påvirke tanker og handlinger når samfunnet sakte glir inn i det normale igjen? Hva har korona gjort med oss som samfunn og mennesker? Settes jeg i stand til å finne ut hva som virkelig betyr noe i livet?

Eller seiler vi tilbake til «sånn som det var?»