I Drammens Tidende torsdag 3. februar 2022 er det en artikkel angående arvestriden knyttet til en gård i drammensregionen. Avisartikkelen gir etter vår mening et skjevt bilde som vi ønsker å kommentere her.

Den omtalte gården var eiet av to søstre som bodde sammen på gården hele sitt liv. De drev gården sammen og mente selv de var heldige som nettopp fikk bo der de bodde. Gården ble deres hjertebarn og deres livsverk. Den yngste av søstrene gikk bort i 2012, nesten 90 år gammel. Den eldste søsteren gikk bort 20. august 2020, nesten 100 år gammel. Ingen av søstrene fikk egne barn, og hadde derfor ingen livsarvinger. Vår farfar var søstrenes fetter.

Striden omhandler et testamente av 2006, forkjøpsrett hvis gården blir solgt, og en erklæring tinglyst 2020 av naboen, omtalt i avisen som «den gode nabo». Arvingen, omtalt som «en fjern slektning» i avisen, er vår far.

Hvem skal ha gården? Er det nabofamilien som hevder å ha ytt tjenester for søstrene, og som for dette skal ha fått en forkjøpsrett? Eller er det arvingen og søstrenes nærmeste slektning, som ifølge testamentet er enearving til alt hva søstrene etterlatte seg? Lagmannsretten var i tvil, men ente med å gi naboen medhold i at forkjøpsretten kan benyttes hvor eiendommen bytter eier som ved arv.

Naboen hevder å ha hjulpet søstrene opp gjennom årenes løp. Som betaling for denne hjelpen skulle han ifølge han selv få en forkjøpsrett til gården. Det eksisterer ingen skriftlige avtaler eller vitner som kan bevitne denne hjelpen eller avtalene som skal være inngått.

Det foreligger kun ett dokument datert i januar 2016 knyttet til en forkjøpsrett. Dette ble vår far først kjent med etter den eldste søsterens død. Naboen tinglyste dette 17. februar 2020, et halvt år før den lengstlevende søsteren gikk bort. Vår far var ikke, slik Drammens Tidende skriver i sin artikkel, kjent med dette dokumentet tidligere. Imidlertid var han kjent med en innførsel fra 2013 i den eldste søsterens dagbok. Her står det: Hvis gården skal selges, skal naboen få kjøpe den. Dagboken ble lagt frem for retten og er den eneste tidsnære angivelsen som foreligger. Det tinglyste dokumentet er aldri nevn i dagboken, eller nevnt av søsteren selv for arvingen eller andre.

I forholdet til søstrene var vår far på ingen måte en «fjern slektning». Allerede som barn var vår far titt og ofte på besøk hos søstrene på gården. For dem var han den nærmeste familien og den som alltid var der og hjalp dem. Den som alltid stilte opp. Fra tidlig 80-tallet var det han de tok med i skogen for å gå opp grenser og lærte han hvor disse gikk. Akkurat slik man ville gjort for å forberede sin sønn eller datter som en gang skal overta gården. Det var også han som stilte opp på vegne av gården og søstrene flere ganger, det være seg i jordskifteretten eller andre møter. Det hersker ingen tvil om at søstrene på mange måter så på vår far som sin egen sønn, noe vitnene i retten også bekreftet.

I 2006 skrev søstrene et gjensidig testamente. Her ble vår far gjort til enearving. Advokaten som skrev testamentet vitnet i retten på at det var to damer som var skjønt enig i hvem som skulle arve og overta livsverket deres etter dem.

Dette er en trist sak for vår familie. Vi vet at søstrene ønsket at gården skulle holdes innad i familien og at vår far skulle overta, som deres nærmeste familie, noe testamentet og vitnene også bekrefter. At man da kan dømmes til å måtte selge noe man har arvet, er noe vi har problemer med å forstå. Kommentarene i Drammens Tidende viser at leserne har den samme oppfatning av saken.

Om saken skal ankes til Høyesterett, er noe familien i disse dager vurderer.

LES OGSÅ:

Grensehandelen nærmer seg nivået som var før pandemien

Påtroppende havnedirektør med store ambisjoner: – Vi skal være den foretrukne havna for storregionen

Disse skiltene skaper irritasjon og forvirring: – Ingen vet hvem dette er