Han var tilknyttet klubben i utrolige 56 år, fra juniorspiller i 1960 til keepertrener i 2016, uten noen gang å ville ha en krone i godtgjørelse. Etter det har han vært en av våre største supportere.

Nå er han syk.

Men han klager ikke. Han har aldri klaget.

Jeg har aldri sett ham sur eller sint. Aldri kritisk. Aldri misfornøyd.

Bare positiv, oppmuntrende, blid og vennlig.

– What a lovely man, sa Kevin.

Det var godt sagt.

Det har aldri blitt sagt om meg.

Jeg skulle ønske jeg var mer som Runar. Men jeg vet ikke engang om jeg er et godt eller dårlig menneske. De fleste mennesker tar det for gitt at de er gode, det har jeg aldri gjort.

Jeg har sett på meg selv først og fremst som en fighter. For spillerne, for laget, for seieren. For klubben, supporterne og sponsorer. Og for meg.

Helt siden jeg var liten har moren min fortalt meg at jeg er egoistisk. Kamerater har sagt at jeg er flink til å få det som jeg vil, men at jeg bruker folk på veien. Kjærester har sagt at de ikke har blitt sett, spillere at de ikke har vært trygge. Jeg vet jeg er hard, jeg har merket at jeg kan være kynisk, jeg har sett folk bli såret.

Det hender jeg forakter meg selv for det, men jeg forandrer lite.

For hjernen min er som den er. Den har sannsynligvis vært sånn siden jeg ble født og jeg antar at den kommer til å være sånn til den slutter å virke. Mer eller mindre. Selv om jeg kjemper imot. Jeg forsøker å være mildere, jeg ønsker å ta hensyn, jeg prøver å være snill og grei og oppføre meg som en 52 år gammel far og fotballtrener bør.

Jeg lykkes ikke alltid like godt.

Det kan være vanskelig å flytte fokus fra seg og sitt. Det er ikke alltid like lett å huske på å være empatisk. Det krever nemlig at man aksepterer at andre har sine behov, og at de kan gå på bekostning av mine.

Som først og fremst er å vinne fotballkamper. For derigjennom å ha det bra.

Og hvem vil vel ikke ha det bra?

Vi har vår tilmålte tid her på jorden. Vi lever til vi dør, sannsynligvis ikke ett sekund lenger. Det beste man kan gjøre er å gjøre så godt man kan så lenge man kan. Eller som en kamerat av meg sier: – Jeg lever som om hver dag skulle være den siste, men tar høyde for at det kan komme en til.

Jeg traff ei godt voksen dame i heisen her om dagen, med stokk og stive ledd, men fortsatt med en liten gnist i øynene. Hun hadde selv vært aktiv og «i farta», som hun sa, og kom med et godt råd: – Du må slå ut håret så lenge du kan!

Hjernen min har gitt meg en del utfordringer opp gjennom årene, men i det store og hele er jeg ganske fornøyd med hvor den har ført oss. Akkurat nå er vi på toppen av Stadionkvartalet og på 2. plass på tabellen. Etter å ha vunnet sju, spilt en uavgjort, tapt en og blitt maltraktert i en.

Lag som pleier å tape, taper ofte. Lag som pleier å vinne, vinner ofte.

Sånn er det. Også i årets OBOS-liga, for en gangs skyld – denne sesongen er favorittene på toppen og bunnlagene i bunnen.

Vi har vunnet våre kamper litt på flaks, litt på kvalitet og litt på overtid. Men mest av alt har vi vunnet på innsats og disiplin. Vi har et nytt lag, et ungt lag med ryggrad og mot. De er unge, men de tør. De bukker ikke under for litt press, de lar seg ikke knekke av et stortap. De spiller med hele hjertet, gjennom hele kampen – selv på 0–7 i Bergen. Det er ikke alltid vi er like gode ennå, men det er en innstilling og mentalitet i denne gjengen som kan få oss langt.

Når så mange hjerter vil samme vei, er de ikke lett å stoppe.

Disse guttene gjør meg trygg. Noen ganger gjør de meg stolt, innimellom til og med litt rørt.

Disse guttene gjør det lettere for meg å være empatisk. De gjør det naturlig å være mer omsorgsfull og grei.

Jeg er takknemlig for det.

Jeg er glad i dem for jobben de legger ned.

Jeg elsker dem for deres lojalitet og toleranse.

Å være i toppfotballen krever mye av oss, både som enkeltpersoner og klubb. I år har vi effektivisert, omorganisert og spart. Vi har latt bærebjelker gå, vi har strammet inn på goder og stilt høyere krav. Vi har aksjonert mot rasisme, vi skal redde miljøet og stoppe en krig.

Det er ikke grenser for hvilket ansvar som legges på en liten fotballklubb.

Oppi alt dette ligger en stor del av sjelen vår på lindrende avdeling på Bråta. Den ligger der i en hvit T-trøye med RN på brystet og MIF-logoen over hjertet.

Runar klager fortsatt ikke. Han er bare lei seg.

Det er jeg også.